Den gylne kontorløsning

Den universelt «riktige» arbeidsplassløsningen er sannsynligvis et fabeldyr – men man kan trolig komme litt nærmere hvis man tar kontekst og tverrfaglighet med i betraktningen. Med en debatt hvor mange har sterke meninger, er det viktig å kjenne farvannene man beveger oss i.

Debatten rundt arbeidsplassløsninger har igjen kastet loss i norske aviser. Denne gangen er det innføring av nye arbeidsplassløsninger i regjeringskvartalet diverse akademiske miljøer i Norge som har gitt debatten vind i seilene. Ansatte ved akademiske institusjoner protesterer mot planlagte løsninger de oppfatter som inkompatible med dagens arbeidsprosesser, og viser til erfaringer fra Høgskolen i Malmø, hvor det ble innført åpne løsninger med fritt plassvalg. Løsningene fungerte dårlig i Malmø, og blir i dag bygd om til cellekontor igjen.

 

I denne debatten er det lange tradisjoner for å vise til forskningsfunn. Dette er i utgangspunktet en god ting – men kan være utfordrende på grunn av tverrfagligheten som trengs. Utfordringene med forskningen kan grovt sett deles i to kategorier: 1) metodiske utfordringer ved enkeltstudier som ofte blir referert, og 2) utfordringer med å skaffe en tilfredsstillende oversikt over feltet.

 

De metodiske utfordringene ved enkeltstudiene er flerfoldige. Det er generell mangel på tverrsnittstudier over tid. Det gjør det vanskelig å plukke opp tidsrelaterte endringer som kan påvirke studiene. En annen utfordring er at hvilken type arbeid organisasjonen og den enkelt ansatt gjør ikke blir i særlig grad vektlagt. Et tredje gjennomgående problem i mange studier på kontorutforming er at studiene sjelden skiller mellom ulike typer åpne landskap. Det blir ofte ikke tatt høyde for hvor mange som deler landskapet – altså blir landskap med fem personer vurdert sammen med landskap med 40, og de til tider store forskjellene blir ikke fanget opp. Ansattes tilbaketrekningsmuligheter er også en kritisk variabel som ikke nødvendigvis tillegges nok vekt for ansatte i opne løsninger.

 

Fra et norsk perspektiv er det også en utfordring at mange av studiene er gjort i andre land, ofte England og USA. For eksempel har Norge og Skandinavia forøvrig et relativt egalitært arbeidsliv, så der ansatte i USA kan føle det er naturlig at ledelsen har andre typer kontorløsninger enn de ansatte, er det mulig at ansatte i Norge vil føle aversjon mot en slik utforming av arbeidsplassen. Videre er bygningskravene er langt strengere i Norge enn i mange andre land, noe som medfører at åpne løsninger i f.eks. England vanligvis er langt trangere og med dårligere inneklima enn åpne løsninger utformet i Norge. Man kan se for seg at en studie utført i England vil kunne påvise negative effekter på produktivitet, trivsel og helse ved åpne løsninger, uten at det samme nødvendigvis ville vært tilfelle i Norge. Norsk og skandinavisk forskning vil i større grad være appliserbar for norske forhold.

 

Bakke og Fostervold publiserte i Helserådet 16/2017 en oversikt over deler av forskningen på området. Oppsummeringen deres er atskillig mer nyanserte enn overskriftene i dagspressen tilsier, særlig med tankte på medvirkning i organisasjonen. Videre kan det nevnes at både Christina Bodin Danielson og Aram Seddigh ved Stockholms Universitet har også bidratt med nyansert kunnskap som er aktuell for norske og skandinaviske forhold – studier som burde veie mer i debatten.

 

En enkeltstudie som er gjort i Norge er Skogland og Skjævelands studie «Cellekontor, kontorlandskap eller free seating – hva er best?» (Arkitektur N, 6/2016) ser på ansattes foretrukne arbeidsplassløsning. Den viser at nesten 80% foretrekker den arbeidsplassløsningen de allerede har, uavhengig av hvilken løsning det er. En enkeltstudie sier ikke nødvendigvis alt, og det trengs mer forsking av denne typen for å kunne forsikre oss om realitetene. SMAP arbeider derfor videre med problemstillingen.

 

Men Skogland og Skjævelands studie kan gjerne gi oss en idé om bakgrunnen for det store engasjementet som har oppstått i debatten som pågår. Det bringer oss til det andre problemet med dagens kontorforskning: manglende oversikt. For å kunne trekke velfunderte konklusjoner fra et forskningsfelt må man gå systematisk gjennom eksisterende litteratur (f.eks ved å følge Cochrane sine retningslinjer), og like systematisk gjennomgå kvaliteten og relevansen til studiene (f.eks ved å følge retningslinjene i det vidt brukte systemet GRADE). Å lage en oversikt over arbeidsplassforskning krever fagkunnskap innen både psykologi, arkitektur, ledelse og helse. Det som er gjort av litteraturoversikter i Norge i dag er usystematiske gjennomganger, gjerne gjort av personer med kompetanse på enkeltfagfelt, som illustrerer utfordringene vi står overfor i arbeidsplassløsningsdebatten.

 

Vi kan rett og slett ikke si om den eksisterende forskningen gir grunnlaget som trengs for å holde en slik debatt på rett kurs. Det trengs flere litteraturgjennomganger og forsking på norske (eller skandinaviske) forhold.  Dette vil bedre seg gjennom SMAP-prosjektet, som i regi av Forskningsrådet og bransjeaktører arbeider med en systematisk gjennomgang av forskningen på arbeidsplassløsninger. Studiene vil bli vurdert i forhold til metodisk kvalitet og også hvor gyldige de er for norske forhold.

 

Selv om det mangler forsking på feltet, og ballasten for en konstruktiv debatt rundt norske arbeidsplassutforminger ikke er fullstendig tilstede i dag, vil det nok endre seg i fremtiden. SMAP-prosjektet skal resultere i en sertifiseringsordning av gode arbeidsplasser, og forhåpentligvis kunne bidra til en mer nyansert debatt rundt arbeidsplassutforming.

 

Den universelt «riktige» kontorløsningen forblir sannsynligvis et fabeldyr. Men foreløpig kan fabeldyr i hvert fall gi gode historier i lunchen, både på lunchrommet og på de syv hav – så lenge man ikke også inkluderer kontekst og tverrfaglighet i samtalen.